Den lille piken med de litt for store hanskene

Den lille piken med de litt for store hanskene var ikke overtroisk. Det skulle hun ikke ha på seg. Hun spyttet aldri over skulderen når en svart katt gikk over veien, hun gikk demonstrativt under stiger og slo gladelig opp paraplyer innendørs. Stigene klatret hun opp i og med paraplyene danset hun regndanser for sine foreldre. Hun likte også å sitte under paraplyen på de grønne putene hun tyvlånte fra sofaen i den store stuen. For henne var det akkurat det samme, begge deler ga henne sommerfugler i magen, sommerfugler som flakset i alle retninger, og som hun hadde et inderlig ønske om å ta og føle på. Hun var et livlig barn, et fantasifullt barn på grensen til det komiske. Ekspert som hun var i tidlig alder i å etterlikne andre, var hun et naturlig og frydefullt midtpunkt, fordi hun i alle sammenhenger henga seg helt og holdent til hva enn hun måtte finne på. Guttene i gaten stod i kø for å leke cowboy og indianer eller bygge hytter. Ble de ledsaget av henne på skattejakt, visste de at det var noe å finne. Hun fant alltid noe. For henne var alt av verdi, en rar kvist som liknet et dyr, en fargerik stein, tomme brusflasker eller en mynt noen hadde mistet. Det var hun som var møkkete og bustete på håret ved skumring.

Hun kunne være litt rar, men det var ingenting galt i det. Så lenge hun ikke synes det selv.

Den lille piken med de litt for store hanskene fikk en gang sin første voksensykkel. Den var rosa. Det var på 80-tallet. Rosa var hennes yndlingsfarge, der var hun lik de fleste jenter. Senere avanserte hun til rødt. Den nye sykkelen måtte stå i kjelleren, sa foreldrene. Alene i mørket, blant alle de skyggelagte tingene uten sjel, tenkte hun. Den stod ikke der lenge. Kveld etter kveld trillet hun sykkelen sin inn på rommet, plasserte den tett inntil sengen, dekket den til med et pledd og kysset den god natt. For å være sikker på at foreldrene ikke flyttet den mens hun sov, bandt hun en hyssing i en av tærne og festet den til styret. Neste morgen visste hun at dagen ville bli god. Sykkelen var det første hun våknet til. Noen ganger var hun sikker på at den hilste på henne.

Den lille piken hadde en gang et par altfor store hansker. Hun ville vokse seg inn i dem, sa foreldrene. De fikk nå for så vidt rett, men den lille piken mistet den ene og gråt i flere dager. Det regnet tungt disse dagene. Det var et tøft og stormfullt vær. Hun kunne ikke forestille seg nok hvor trist det måtte være for hansken, våt og kald, helt alene i en pytt, atskilt fra den andre. Hvordan savnet av hverandre ville tynge den andres hjerte. Det var slik hun følte seg om hun mistet noen. Det var da slik det måtte være.

Femten år senere kunne hun fremdeles kjenne et lite stikk hver gang hun mistet eller ødela noe, enten det var et pent nøkkelknippe, et skjert eller en bok, en fargerik knapp, et postkort fra noen hun var glad i, eller en kaffekopp noen hadde eid før henne. Hun likte aldri å miste, og visste med seg selv at slik ville hun alltid ha det. Så fikk det heller være med å personliggjøre alt rundt seg. Det er ingen dum egenskap, tenkte hun.

Den lille piken med de litt for store hanskene knuste en gang et speil. Et særdeles digert speil. Det kom ovenfra i løpet av noen sekunder, helt uanmeldt. Hun fikk ikke tid til å tenke. Det skal visst medføre syv års ulykke å knuse et speil, det hadde de overtroiske fortalt henne. Hun var ikke overtroisk, det skulle hun aldri ha på seg. Likevel var det i tiden etter denne merkelige hendelsen at hennes verden ble betraktelig merkeligere å være i.

Den lille piken med litt for store hanskene sitter i vinduet og leser. Hun leser alltid. Det regner katter der ute, og hun sitter ved den gule lampen noen har eid før, på en pute i vinduskarmen og leser og drikker en kopp te. Der ute over hustakene bryter englene fram i horisonten. Hun kan fortelle deg en historie om piken du ikke kjente før. Er du interessert? Er du sikker? I dag liker nemlig den lille piken med de litt for store hanskene ikke at blide mennesker danser rundt henne.

Skrevet av Kristin H

The new rules

Dave Eggers, "The new rules"

"The new rules" sier det slik jeg så gjerne skulle ha sagt det selv. Noe gulvet ved siden av sengen min vitner sterkt om... Minst èn time lesning om dagen gjør godt for hodet. Det har jeg bestemt.

Anslaget til multikunstneren Miranda Julys film "Me and you and everyone we know", gjorde ufattelig sterkt inntrykk på meg. Derfor henger mitt eget lille anslag på døren ut fra leiligheten min, og deler av det absorberes ubevisst eller bevisst hver eneste dag... Det liker jeg tanken på.



Oversatt fra introen til "Me and you & everyone we know", Miranda July